Livet

Det er ikke alltid jeg har vært helt enig med livet.

altså, den delen hvor jeg må leve det.

For livet er et stort ansvar. Det å være så heldig å ha et liv, få et liv – det ligger noen forventninger til grunn når man har et liv. Foreldre som gir deg et liv.

For meg har livet vært et stort press. Og jeg skuffer meg selv konstant.

Nå vet jeg ikke om jeg skuffer andre som eventuelt har visse forventninger til meg, men jeg regner med at det har skjedd mer enn nok ganger.

Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dette livet. Hva er “nok” å utrede i livet? Jeg føler kanskje at ingenting av det jeg gjør er nok, å det er et problem.

Jeg går på skolen og jeg jobber, år etter år. Jeg føler ikke det er nok, så jeg må finne noe annet – noe bedre. Men det blir aldri nok. Så hva gjør man da?

Jeg prøver å tenke at jeg lærer så lenge jeg lever, at mine erfaringer og min kunnskap kommer til å komme godt med, men ikke vet jeg når det eventuelt skal være.

Nå er jeg snart 28 år, snart gift, jeg håper jeg skal bli mamma om ikke mange år, og jeg har endelig bestemt meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor. Det hørtes sykt ut, ikke sant? Snart 28 år. Men tanken på å være ferdig utdanna når jeg var 18 år, for så å jobbe i den samme jobben til pensjonistalder har alltid skremt livet av meg. Jeg har hatt lyst til så mye, og en periode, så lite.

Jeg skulle gjerne ha blitt lege, kirurg, psykolog, bilmekaniker, idrettsutøver (det er jeg dog for tjukk til, men drømmen er der likevel altså!), fotograf, forfatter, journalist, advokat,  politi … Ja, jeg regner med at du skjønner greia. Det som er vanskelig er å bli alt – for det går strengt talt ikke ann. Jeg er utdanna personlig trener, og når jeg var ferdig med utdanningen og prøvde meg i yrket så passet det ikke for meg, for mye salg av meg selv – totalt uinteressant. Jeg nevnte jo at jeg er tjukk – DET viste seg å være et dårlig salgstriks, uansett hvor flink PT jeg er. Jeg har studert noen år, litt norsk her og litt engelsk der, tatt opp litt fag fra videregående og tatt ett år medisin som nettstudie. Og vel, det er en ting jeg aldri har kommet meg bort fra, det er min interesse for kropp og sinn. Finnes det noe mer interessant? Jeg vet ikke med deg, men ikke for meg.

Uansett, nå som jeg nesten er blitt 28 åring skal jeg altså bli sykepleier (hvis jeg kommer inn vel og merke!). Det tok ganske lang tid før jeg følte meg voksen nok til å ta det ansvaret som det vil være – å være sykepleier altså. Jeg tror ikke man er klar for å bli sykepleier når man går ut av videregående som 18-19 åring, uansett hvem man er.

Det er kanskje klisjé, men jeg føler at livet starter nå. Jeg velger nemlig å fjerne all dritten jeg har gått gjennom i livet mitt, og så starter jeg på nytt. Jeg har vokst på mine erfaringer og blitt klokere og mer forståelsesfull. Jeg tror kanskje jeg endelig er blitt voksen, men jammen tok det litt tid. Litt lengre tid for meg enn andre kanskje. Men så går vi alle igjennom forskjellige ting i livet – og det er viktig at vi forstår nettopp det. At vi mennesker er forskjellige – vi takler livet på forskjellige måter, men vi har også forskjellige ting å takle.

Det var egentlig bare det.

IMG_0948